Jeg har nå fått høre at folk anser meg som ganske reservert, ikke sjenert, men privat kanskje blir riktig. Derfor har jeg jo begynt å tenke på dette selv, og spurt meg selv spørsmålet: Hvis jeg skulle forsvinne, er det noen igjen som virkelig kjente meg da?
Jeg mener, noen som virkelig kunne prate om meg til andre og forklare meg. En som vet akkurat hvordan jeg er. En som vet hva jeg føler, bare ved å se på meg. Det er vel slikt man liksom har bestevenninner til, men jeg tror ikke jeg har en sånn venninne, en som kjenner meg tvers igjennom.Ikke av mine så kalte nærmeste venninner. De man liksom har kjent i evigheter. Og jeg vil ikke ta på meg all skylden ved at jeg er privat, for ofte kan jeg føle at flere ikke lytter til det man sier, det er mye viktigere for de å få lov til å fortelle om seg og sitt. Mulig det ikke alltid er tilfelle, men man tar hintet når folk heller sitter på msn enn å høre på det jeg sier liksom, ser bare at de sitter og ruger for at jeg skal slutte og prate slik at de kan prate om seg selv igjen.
Nå skal det da sies at jeg er så heldig å ha en bestevenn da, og han må i tilfelle være den personen. Det er ingen som kjenner meg på så mye godt og vondt. Ingen som gir meg så mye glede:) Selv om han heller spiller poker innimellom, i stede for å høre på meg :)
Dessuten er jeg super heldig og har verdens beste kollegaer, og ser absolutt på dere som venner, men der er det nok mer min feil, for da er jeg nok privat som Lena så fint kalte det:)
Så en annen ting jeg har tenkt mye på i det siste er barn faktisk...haha ja jeg skrev barn. Altså ikke misforstå og tro at jeg mener jeg vil ha det nå. Det er mer den generelle tanken, på at når jeg var yngre og tenkte framover så tenkte jeg at jeg skulle ha gjort det og det og det. Og nå er jeg liksom snart 24, og jeg har egentlig ingenting. Burde jeg ikke hatt hus og mann og slikt nå? Når jeg tenker slik, da føler jeg meg gammel:)
Og nå kommer det sykeste alt, jeg tenker mye på at jeg tenker for mye...hehe...altså jeg mener en sånn liten ting som at jeg skal ut en lørdag, er mye hjerneelting for min del. Og ikke spør meg om hva jeg tenker på engang, men da stresser og tenke jeg så mye at ender som regel opp med kviseutbrudd. Ja, det får jeg, nemlig ikke vokst av meg det enda jeg, slik som de lovet en i ungdommen.
Men utenom det at jeg tydeligvis er litt småskrudd, så er hverdagene bra for tiden. Eller litt seige er de for går vel egentlig bare og venter på ferie, og det kjens så lenge til.
Og til dere som har giddet og lese helt hit, ønsker jeg en god sommer:)
